Min utvei

Jeg er som regel veldig redd.
Med ødelagt fysikk
er jeg helt flat ved vannets bredd,
og vár på dynamikk.

De nervene som alle har
hos meg blir ikke fridd.
Jeg evner ei å være kar.
Og ublu er mitt vidd.

Men jeg får til å skrive dikt
og glemme tid og sted.
Fra verden blir jeg løst ved slikt,
og omsorg detter ned.

Ha takk, min Gud, for at jeg får
den utvei gitt å ha.
Når angsten i min flate går
som røyk til flukt jeg tar.